Den siste viking

Den siste viking Johan Bojer		Gyldendal, 2001 ISBN: 82-05-27741-9 204 sider
Romanen, som kom ut i 1921, gir en mangfoldig skildring av et kystmiljø, hvor folket er avhengig av lofotfiske for å få livberge seg. Kristaver Myran er en av de sentrale skikkelsene. Han går til anskaffelse av båten "Kobben", til tross for at fartøyet har kantret flere ganger. På båten mønstrer et fattig, men livfullt mannskap, blant andre Jacob han Pinade med litlfoten. Den siste viking beretter om mismot over dårlig fiske og fattigdom så vel som glede over storfangst og pustepauser i hverdagen. En frodig folkelivsskildring som bygger på blant annet det historiske slaget i Trollfjorden i 1890. Etter å ha sett den flotte friluftsforestillingen av Den siste viking i Stadsbygd i midten av august, fikk jeg lyst til å ta fram boka og lese den enda en gang. Og som sagt, så gjort. Johan Bojer forteller om slit og kampen for å overleve i et lite kystsamfunn. Mennene drar de hundre mil oppover til Lofoten for å fiske hver vinter, og konene og barna blir igjen hjemme og kan ikke annet enn å vente og håpe det beste. For ikke alle kommer hjem igjen, noen finner også en våt grav der oppe i nord. Usikkerheten er stor, også for de som er ute på havet og fisker. For om fisket ikke slår til og det ikke blir noe å tjene på det, kan det bli svelt-i-hjel i de små, grå stuene på trøndelagskysten... Men Kristaver tok vegen like mot telegrafstasjonen, og med de svulne hendene fikk han klort sammen det telegrammet som lød ens hvert år, og som kjerringer og unger gikk og venta på i noen grå stuer langt, langt der sør. Alle kjenninger framkommet. Alt vel. Kristaver. Dette må da bli trist og traurig lesing? Nei. Selv om det er mye trist som skjer også, så lurer Bojer inn artigheter både i handlingen og i skildringen av karakterene som befolker historien. Jakob Pinade med liltfoten er noe helt for seg selv, og sammen med de gode beskrivelsene av både blodslit og fattigdom, håp og medgang, kameratskap og samhold, eventyrlyst og alvor, resulterer det i både virkelighetsnær og fengende lesing. Livet var sannelig hardt nok den gangen også, og det kommer godt frem at forfatteren kjenner områdene og kulturen han skriver om både gjennom handling og språk. Her er typiske trønderske ord og uttrykk med på å kle fortellingen. Som trønder og åfjording selv er det jo også litt artig at åfjordsbåtene er nevnt. Første gang jeg leste boka brukte jeg lang tid på å fullføre, men denne gangen gikk lesingen mye raskere. Noe av grunnen må vel tilskrives det at jeg fortsatt har de positive følelsene fra teaterstykket friskt i minne, men også fordi jeg nå fikk en rikere leseopplevelse siden jeg allerede kjente til mye av innholdet fra før og kunne sette det bedre i sammenheng mens jeg leste. Det ble et ganske så kjært gjensyn, og som nevnt i boka...: God lesning er bedre enn brennevin - si dem det, og legg til at det også er morsommere.		Karakter: Lest: 23. februar - 29.mars 2007 Boka kan kjøpes her: (Annen utgave)