Fuglane Tarjei Vesaas		Gyldendahl, 2007 ISBN: 978-82-05-36707-4 223 sider
Fuglane (1957) er nok meisterverket til Tarjei Vesaas. Ingen annan romanperson er så omslutta av forfatterens omsorg og kjærleik som Mattis tust. Hjelpelaus i kvardagsliv og arbeidsliv er Mattis, og skarp er han ikkje. Men likevel forstår han på somme måter meir enn dei skarpe. Naturen openberrar løyndomar for Mattis. Han kan tyde fuglespråk. Han kan lese dei breva som rugda skriv til han med nebb og føter. Og han kan formulere dei djupaste livsspørsmål: Kvifor er det slik det er? spør han den venlege gardkona som byr på kaffi då arbeidet endå ein gong har gått i stå for han. Ingen kan gje svar, men diktaren fortel på ein slik måte at også vi lesarne må ta Mattis inn i vår omsorg, samstundes som vi forstår systera Hege og alle dei som gjerne vil hjelpe Mattis, men som ikkje kan nå heilt inn til han. Fuglane er omsett til ei rekkje språk og vart i 1967 filmatisert av den polske regissøren Witold Leszczynski. I 1997 sette Det Norske Teatret opp ei dramatisering av romanen, ei eineståande framsyning som vart vide kjend. Denne boka er en stor favoritt hos mange vet jeg, uten at jeg helt kan si jeg skjønner hvorfor. Heldigvis leser og vurderer jeg kun for min egen del, og ikke for å behage noen eller være enig med "alle andre". Det er jo synd at jeg ikke fikk den samme minneverdige, magiske leseopplevelsen, men samtidig er det jo litt artig å være kjerringa mot strømmen også! Fuglane har absolutt noen minneverdige sitater, som er underfundige og fine. Og den har en spesiell hovedperson som ikke er som alle andre, som grubler og tenker annerledes enn "oss" (selv om man kan kjenne seg igjen noen ganger selv også kanskje?), og som man kan føle stor godhet for. De forskjellige verdenene som Hege og Mattis befinner seg i, spesielt Mattis symbolverden der ting får en spesiell mening og varsler og uante hendelser har overnaturlig eller stor betydning, er godt skildret. Og avstanden øker etter hvert mellom dem... Til tider føltes boka likevel treg og noe kjedelig. Først mot slutten ble ting litt mer interessante, og siste side var absolutt vemodig. Jeg ville jo ikke at det skulle ende slik heller! Men de tingene jeg synes var positive elementer ved boka var samlet ikke nok til at jeg hadde et stort ønske om å lese den ut og få med meg alt. Fuglane ble lest ferdig fordi jeg måtte, og lesegleden var da naturlig nok ikke særlig tilstede i og med at den ikke passet meg. Is-slottet derimot, som jeg har lest av Vesaas tidligere for mange år siden, gav meg en helt annen leseopplevelse. Den traff noe hos meg, noe denne boka ikke klarte. Kanskje leser jeg Fuglane en gang til om noen år når jeg er enda mer voksen og kanskje ser på den med helt andre øyne, men akkurat nå skal den få stå i bokhylla i fred kjenner jeg. Jeg fikk heller lyst til å ta fram Is-slottet igjen siden det er lenge siden sist, og det er jo forsåvidt ikke dumt bare det.		Karakter: Lest: 16. - 18. mai 2010 Les også: Is-slottet Boka kan kjøpes her: