Gjensyn Solgård 10, Jeanette Semb		Aller, 2010 ISBN: 978-82-317-0400-3 254 sider
Det blåser opp til storm under Prinsessens ferd til Hammerfest og skipet havarerer. Flere passasjerer er savnet - deriblant Andreas ... Alle på Solgård blir fra seg av redsel, særlig Helene, som frykter at hun aldri vil få se sin elskede igjen. Ellen har blitt mor til en liten jente, noe som forandrer henne fullstendig. Men fødselen har tatt på, og hun blir liggende syk. Vil hun overleve? Solveig gleder seg til å få besøk av sin redningsmann, Kalle, som har blitt en nær venn etter at de har brevvekslet siden Solveig kom hjem. Men hvem er egentlig Kalle? Mortensen kikket bort på papirene igjen. De kunne ikke under noen omstendigheter få se hva de inneholdt, da var det ute med ham. - Jeg ber om tilgivelse! sa Mortensen og håpet at det ville ende denne konfrontasjonen, slik at både Andreas og Helene ville forlate rommet. - Det holder ikke, sa Andras. - Du har å bli med på kontoret til far, du har et og annet å fortelle ham! Blikket hans var iskaldt. Mortensen stirret fortvilet på papirene som lå på gulvet. Han sa ikke noe til Helene, gikk bare rett forbi henne. Det var en mager trøst oppi alt sammen, at Andreas var sint på henne også. Gjensyn er nest siste bok i serien om menneskene på Solgård. Som tittelen lover blir det et gjensyn, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvem det her er snakk om. Men det er en mer dramatisk og farefylt situasjon som åpner boka, idet Prinsessen brått går på grunn og havarerer... Flere av sakene som åpner boka blir stående uavklart i flere kapitler etter, og sørger for å holde spenningen oppe en stund framover - selv om man i minst én av dem nesten 100% sikker kan si at det vil gå bra uansett. For når leste man sist en bokserie som endte ulykkelig? Men skal man ha alle svar om hva som har skjedd og visshet svart på hvitt er det bare å lese videre. Og i nest siste bok er det mye som utspiller seg og avklares, både av godt og vondt. For meg som er obs på detaljer virker det rart at noen på 1800-tallet har "okei" i dagligtalen, men uttrykket kan jo ha vært i bruk i Norge allerede da for alt jeg vet. At en av karakterene tenker på at en annen er forelsket i henne før det igjen nevnes rundt 20 sider senere, og det da påstås at det aldri har vært i hennes tanker at han følte det slik, blir derimot vanskeligere å unnskylde. Og hva gjør maleren Ferdinand Finne her, som ikke engang levde i dette århunderet? Om det ikke var ment å være ham er det dumt at akkurat dette berømte navnet er valgt istedet for et oppdiktet et. Slike detaljer skurrer og trekker ned selv om det er historien i seg selv som teller mest. Når det er sagt så inneholder nest siste bok heldigvis mye dramatikk og spenning, selv om flere ting også synes å legge seg til rette som forventet. Det er likevel fortsatt uløste konflikter hengende i luften etter at siste side er lest, og siden bok 11 allerede ligger klar ved siden av meg kommer jeg til å hoppe rett over til den. Svak 4'er.		Karakter: Lest: 3. - 4. juli 2010 Neste bok: Ringen er sluttet Forrige bok: Farlige krefter