Peer Gynt

Peer Gynt Henrik Ibsen		Gyldendal, 2005 ISBN: 82-05-34484-1 182 sider
Peer Gynt utkom i 1867 og ble mottatt med både begeistring og negativ kritikk. Siden den gang har stykket etablert seg som et nøkkelverk i norsk dramatikk. Peer Gynt og hans mor Åse lever i fattigslige kår. Men Peer er stolt og fortaper seg i skryt og dagdrøm. Til slutt må han rømme bygda. Under flukten møter han en rekke skikkelser, ikke minst Den Grønnkledde, Dovregubbens datter og Solveig, som han er forelsket i. "Ja, tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke." (Peer, tredje akt) Tidligere lesninger av Ibsen har ikke alltid falt i hans favør. På videregående måtte vi lese Bygmester Solness, og selv om den ikke akkurat var noen innertier så kom jeg meg da gjennom den smått om senn. Etter noen år og litt mer modnet lesesmak begynte jeg på litteraturstudier, og valgte dermed frivillig å lese Gengangere. Ibsen klatret stadig et hakk oppover på karakterskalaen min. Så ble det endelig Peer Gynt sin tur. Og nå begynner vi å snakke! Kanskje er det rimet som gjør det? Kanskje er det hovedpersonen? Eller kanskje satiren og humoren blandet med alvoret i det å være seg selv? Jeg vet egentlig ikke. Jeg vet bare at jeg leste en 2-3 sider og trakk mer og mer på smilebåndet jo mer jeg leste. Ikke fordi det var så morsomt, men fordi det var så godt skrevet og fengende! Sidene fløy avgårde på en måte jeg aldri har opplevd før i forbindelse med Ibsen. Hadde jeg ikke med forkjølelse underveis så hadde nok hele Peer Gynt blitt lest ganske raskt, men jeg fant ut at de ville være en fordel å ha et klart hode om dette skulle forstås ordentlig. Så det ble et par dagers pause midtveis. Du er gal i bunn og grunn. - Nå, det er forresten sant, - noe var der blevet av deg hvis du ikke dagstøtt gav deg av med løgn og tøv og tant. Peer gynt er forføreren, løgneren, livsnyteren og skrythalsen, som alltid finner et smutthull og velger minste motstands vei. Som gammel mann blir han påminnet alle de sanger han ikke sang, verker han ikke øvde, tårer han aldri felte og spørsmål han aldri stilte. Har livet hans vært bortkastet? Han har noen gang vært seg selv, eller bare seg selv nok, slik som trollene? Er det noe som kan redde ham til slutt...? Dramaet er delt inn i 3 deler, og personlig likte jeg del 1 og 3 best. Første del omhandler Peer som ung, og inneholder blant annet den klassiske scenen med trollene i Dovregubbens hall som mange sikkert kjenner til selv om de ikke har lest dramaet. I første del befinner vi oss også hele tiden hjemme i Norge, og det var noe med handlingen og stemningene som grep meg ekstra i denne delen, sammen med samspillet mellom Peer og mor Åse. I andre del følger vi Peer som middelaldrende mann i utlandet, og i tredje del returnerer han til hjemlandet som en gammel mann. Her kommer jo den endelige avslutningen og svaret på spørsmålet om han har vært seg selv og om han kan reddes, noe som faktisk var ganske spennende! En fascinerende hovedperson og et flott budskap. Både morsom, dramatisk, alvorlig og underholdende, og vi er nok mange som kan ha noe å lære her. Det beste dramaet jeg har lest av Ibsen så langt, og det jeg synes jeg har fått mest utav også. Thomas Hylland Eriksen står for etterordet i denne moderniserte utgaven, og boka inneholder også en minibiografi.		Karakter: Lest: 17. - 21. mars 2010 Les også: Gengangere Boka kan kjøpes her: